Når du får et resept på en dyr medisin, spør du kanskje deg selv: Hvorfor koster den så mye? Og hvorfor er prisen forskjellig hos ulike apotek? Svaret ligger i et system som de fleste ikke ser - prisforhandlinger mellom regjering, forsikringselskaper og farmasøytiske selskaper. I Norge har vi et annet system enn i USA, men prinsippene er like: priser blir ikke satt tilfeldig. De blir forhandlet - og ofte redusert.
Hvordan fungerer prisforhandlinger i praksis?
Det er ikke slik at et farmasøytisk selskap setter en pris, og så er det det. Når en ny medisin kommer på markedet, starter en prosess. Selskapet foreslår en pris basert på utviklingskostnader, markedsstørrelse og konkurranse. Men det er ikke slutten. I USA, for eksempel, har Medicare siden 2026 rett til å forhandle direkte om priser for de dyreste medisinene uten generiske alternativer. Dette var før ikke tillatt - siden 2003 var det forbudt. Men med Inflation Reduction Act av 2022 endret det seg.
For første gang har en offentlig aktør i USA fått myndighet til å si: «Denne medisinen koster for mye. Vi vil betale mindre.» I 2024 ble de første 10 medisinene valgt ut - blant dem Eliquis, Jardiance og Xarelto. Etter seks måneders forhandlinger, fikk CMS (Centers for Medicare & Medicaid Services) nedsettelse på 38 % til 79 %. Det betyr at en medisin som tidligere kostet 5000 dollar per år nå koster under 2000 dollar for Medicare-beregnede pasienter.
Det er ikke bare regjeringen som forhandler. I Norge har Helsedirektoratet og kommunene en liknende rolle. De forhandler priser med farmasøytiske selskaper for å få medisiner inn i den offentlige legemiddellisten. Hvis prisen er for høy, får medisinen ikke godkjenning for offentlig refusjon. Det skaper en naturlig press på selskapene. De må enten senke prisen, eller la medisinen ligge på hyllen.
Hva skjer når en medisin ikke har generiske alternativer?
De dyreste medisinene er ofte de som ikke har noen konkurranse. Det er én produsent, én formel, ingen billigere kopier. Slike medisiner kalles «single-source». De er ofte nye, spesialiserte, og utviklet for sjeldne sykdommer. Men de kan koste hundrevis av tusenvis av kroner per år. Her er det ingen prisregulering fra markedet - bare fra offentlige aktører.
I USA ble det derfor lagt inn en regel: bare medisiner som er minst 7 år gamle (eller 11 år for biologiske medisiner) kan forhandles. Det gir selskapene tid til å tjene penger før de må forhandle. Men når tiden er ute, går prisen ned. For eksempel: Eliquis, som i 2022 kostet over 6 milliarder dollar i Medicare-utgifter, ble forhandlet ned med 79 %. Det er ikke bare en rabatt - det er en omstrukturering av hele markedet.
I Norge skjer noe lignende. Hvis en medisin er ny og dyre, kan den komme på markedet med høy pris, men den må snart bevise seg verdt. Hvis den ikke er mer effektiv enn eksisterende alternativer, blir den ikke godkjent til refusjon. Det skaper en kraftig incitament for selskaper å lage medisiner som faktisk forbedrer pasienters liv - ikke bare å lage nye varianter av gamle.
Hvordan påvirker dette vanlige forsikringskunder?
Det er en myte at bare de som er i Medicare eller offentlig helse får fordel av prisforhandlinger. Det gjør de ikke. Når offentlige systemer forhandler ned priser, skaper det en «spillover-effekt». Det vil si: når Medicare betaler 2000 dollar for en medisin, begynner private forsikringselskaper å spørre: «Hvorfor skal vi betale 5000?»
En studie fra Stanford Medicine viser at private forsikringselskaper i USA kan spare 200-250 milliarder dollar over 10 år bare fordi offentlige priser har sunket. Det betyr at du som har privat forsikring kan få lavere premie, lavere egenandel, eller begge deler. Det er ikke bare et offentlig spørsmål - det er et privat spørsmål.
I Norge har vi ikke et så stort privat marked, men prinsippet er det samme. Når staten forhandler ned priser, blir det lettere for privatpersoner å få tilgang til medisiner. Hvis en medisin er billigere for offentlig sektor, kan den også bli billigere for privatpersoner - fordi apotek og selskaper ikke lenger trenger å ha en «dobbeltpris».
Hva skjer med produsentene?
Det er ikke bare pasienter som vinner. Det er også en stor bekymring blant farmasøytiske selskaper. De mener at prisforhandlinger reduserer inntektene deres med 25-45 % for de første medisinene. De frykter at det vil svekke innovasjon - at de ikke lenger kan finansiere fremtidsmedisiner.
Men data sier noe annet. Ettersom offentlige systemer nå har styrke til å forhandle, har de også blitt mer strategiske. De velger ikke bare de dyreste medisinene - de velger de som har størst samfunnskostnad. Det betyr at selskapene må forbedre sine produkter, ikke bare markedsføre dem. De må vise at medisinen gir en reell fordel - ikke bare en ny kapsel.
En analyse fra OMB (Office of Management and Budget) fant at farmasøytiske selskapers påstander om at innovasjonen vil kollapse, var «overdrivne». I stedet har selskaper som Eli Lilly og Bristol Myers Squibb fortsatt investert i forskning - selv etter at priser ble forhandlet ned. De har bare blitt bedre på å vise verdien.
Hvordan påvirker dette legene og apotek?
Det er ikke bare pasienter og selskaper som må tilpasse seg. Legene og apotekene også. I USA, når en medisin går fra ASP + 6 % til Maximum Fair Price + 6 %, endrer det hele økonomien for legene. Hvis de tidligere tjente mer på å gi en dyr medisin, så blir det nå mindre. Det kan føre til at de velger en billigere alternativ - selv om den ikke er den beste for pasienten.
Men det er også en god side. Når prisen blir lavere, blir det lettere for legene å preskrivere medisiner som virkelig hjelper. De trenger ikke lenger å tenke: «Er denne medisinen for dyre for pasienten?» De kan bare tenke: «Hva er best for pasienten?»
I Norge har vi ikke denne typen refusjonsmodell, men vi har et annet problem: apotekene må holde oversikt over hundrevis av priser, refusjonsnivåer og forhandlingsavtaler. Når en ny medisin kommer, må apoteket oppdatere systemet, informere pasienter, og sørge for at de får riktig pris. Det er arbeidsintensivt - men nødvendig.
Hva kommer neste år?
I 2027 vil 15 nye medisiner bli valgt ut i USA for prisforhandling. Det inkluderer Farxiga og Stelara - medisiner som brukes til diabetes og autoimmune sykdommer. I 2028 vil det også bli forhandlinger for medisiner som gis i klinikker (Part B), ikke bare i apotek (Part D). Det betyr at legene må forberede seg på nye refusjonsmodeller.
I Norge ser vi en lignende utvikling. Helsedirektoratet har bedt om større gjennomgang av medisiner som koster over 500 000 kroner per år. Det er ikke en lov, men en strategi. Vi vil ikke betale for medisiner som ikke gir nok verdi.
Det som skjer nå, er ikke bare en endring i pris. Det er en endring i kultur. Det handler ikke lenger bare om å lage nye medisiner. Det handler om å lage medisiner som virkelig hjelper - og som samfunnet kan betale for.
Hvordan påvirker dette deg som pasient?
Hvis du bruker en av de 10 første medisinene som ble forhandlet ned i USA, vil du se en dramatisk prisreduksjon fra 1. januar 2026. Men selv om du ikke bor i USA, kan du føle effekten. Når priser synker i store markeder, blir det lettere for andre land å forhandle ned priser. Det skaper en global effekt.
I Norge betyr det at du kan få tilgang til nyere medisiner - og betale mindre. Det betyr at du ikke trenger å velge mellom å ta medisinen og å betale husleie. Det betyr at du ikke trenger å spørre: «Kan jeg egentlig greie dette?»
Det er ikke magi. Det er ikke en tilfeldighet. Det er resultatet av en enkel idé: priser bør baseres på verdien, ikke på monopol.
Hvorfor blir medisinpriser ikke satt av markedet?
Medisinpriser blir ikke satt av markedet på samme måte som mobiltelefoner eller klær, fordi det ikke er fri konkurranse. De fleste dyre medisiner har bare én produsent, og pasientene har ingen annen valgmulighet. Det er et monopol - og monopol gir høye priser. Derfor må offentlige aktører inngripe for å sikre at prisen er rettferdig.
Kan jeg forhandle pris på min medisin selv?
Du kan ikke forhandle direkte med farmasøytiske selskaper, men du kan forhandle gjennom din helseforetak eller apotek. I Norge kan du spørre om du får en billigere variant, eller om du kan få medisinen via et annet program. Noen apotek har rabattprogrammer, og Helsedirektoratet kan tilby støtte for dyre medisiner. Det er ikke en garanti, men det er en mulighet.
Hva skjer hvis et selskap nekter å forhandle?
I USA kan et selskap nekte å forhandle, men da må de betale en straff på opptil 95 % av deres salgsinntekt for den medisinen. Det er en så stor straff at ingen har valgt å nekte. I Norge har selskapene ingen rett til å nekte - hvis medisinen ikke blir godkjent til refusjon, blir den ikke solgt i offentlig helse. Det er en sterk press.
Er det bare store selskaper som blir påvirket?
Nei. Selv små selskaper som utvikler spesialiserte medisiner må forhandle. Hvis de ikke kan vise at medisinen gir en betydelig fordel, blir den ikke godkjent. Det betyr at små selskaper må være mer effektive - og mer transparente - enn før. Det er ikke lett, men det gjør markedet mer rettferdig.
Hvorfor tar det så lang tid før en medisin kan forhandles?
Det er fordi man vil gi selskapene tid til å tjene penger på sin investering. En ny medisin kan koste over 2 milliarder dollar å utvikle. Hvis man forhandler med en gang, vil ingen utvikle nye medisiner. Derfor er det lagt inn en ventetid - 7 år for små molekyler, 11 år for biologiske. Det er en avveining mellom innovasjon og pris.